Hele Aftenposten digitalt.
Trenger du hjelp? Kontakt rådgiverne i Voksne for Barn
➡ ♥♥♥ Link: Søskensjalusi i voksen alder
➡ ♥♥♥ Link: http://dating18plus.ru/Keri2000
De gjentatte debattene om kritikkens rettmessige plass er kanskje forståelige ut fra denne situasjonsbeskrivelsen. La oss ta en kort omvei innom noe av det vi mennesker har felles for å antyde svar på hvem som oppleves betydningsfulle for hvem: Alle mennesker både kritikere og de kritiserte og de mange som veksler mellom disse rollene er forfengelige. Min mor stod alltid klistret til henne når vi var på besøk.
Kanskje du kan vise foreldrene dine blogger som dette slik at de har en sjanse til å se at de ikke er alene om dette, og at det faktisk er din søster som er problemet her. Det er bra noen tør å sette ned foten og vise tenner mot den frekke og jævlige oppførselen til slike mennesker.
Søskensjalusi - Her er det viktig at vi får med oss nokre unge eldsjeler som kan dra dette arbeidet i gang saman med oss.
Leste for ikke så lenge siden noe om dette. Prøvde å se meg selv om min storebror utifra denne saken, og tror nok dessverre det stemmer for vår del. Han var sykelig sjalu da jeg ble født, tre år i forskjell på oss. I dag har vi ikke noe særlig forhold. Vi bor en del timer fra hverandre, så sjelden vi treffes. Jeg har prøvd, men det passer aldri for han. Når han er her med familien sin jeg bor i nærheten av der vi vokste opp , besøker de heller venner enn meg og min familie. Kjenner at det er ganske sårt, men følte den artikkelen satt det hele litt i perspektiv. Har han på sett og vis mislikt meg hele tiden? Er jo trist at det er sånn mellom oss, føler jeg har prøvd å få til et bedre forhold til ingen nytte. Hjelper nok heller ikke at kona hans misliker mannen min heller, noe hun faktisk har sagt rett ut. Flotte unger, som kanskje aldri blir ordentlig kjent med hverandre... Nå har faren vår invitert oss på middag i morgen, og jeg kjenner jeg gruer meg så.. Jeg er 3 år eldre enn nestemann også er det 3 år ned til neste igjen og 4 år ned til neste der igjen. Jeg har selv fire barn, som har et veldig godt forhold til hverandre, jeg har også fått barn ca hvert tredje år og det har virkelig aldri vært antydning til sjalusi. Akkurat nå er eldste på 12 år med en kamerat på hytta en uke og han ringer for å snakke med småsøsken på telefonen og de her hjemme uttrykker også at de savner han. Jeg tror seriøst søskensjalusi har med familiedynamikk å gjøre, det er klart personlighet også spiller inn, og alle søsken har jo ikke veldig god kjemi. Men når jeg ser på mannen min og hans tre søsken, som overhodet ikke går sammen i det hele tatt, og ser på oppveksten deres i et hjem med mye bråk og spetakkel, foreldre som ikke hadde noe godt ekteskap osv tror jeg igjen at stemningen og dynamikken i huset har noe å si for hvordan søskenforhold blir. Jeg ser at mine to gutter på 12 og 9 år har veldig forskjellig personlighet, og de krangler selvfølgelig som andre søsken, men de har et så trygt og godt forhold på bunnen og savner hverandre oppriktig når den ene er vekk. Jeg kan ikke se for meg at de skal få et dårlig forhold til hverandre som voksne. Mine søsken er mine beste venner, de er alltid der for meg og er en stor trygg klippe i livet mitt. Barna våre har stor glede av hverandre, akkurat nå passer jeg min søsters to barn mens hun jobber og de storkoser seg ute i hagen her med mine barn. Jeg er villig til å jobbe hardt for at mine barn skal ha like stor glede av hverandre i oppveksten og i voksen alder som jeg har av mine søsken. Skrekkeksemplet er mannen min og hans søskenforhold, så han er veldig enig. Foreløbig ser det ut som vi gjør mye riktig, og at vi har rett i at hvordan vi to behandler hverandre og hvordan vi ser, respekterer og behandler våre barn påvirker hvordan de behandler hverandre. Ser også at våre tre barn savner hverandre, slik du beskriver! De kan også krangle og fiste på hverandre, men like gjerne gi hverandre en klem og oppmuntring:! Det som er veldig kjekt å se, er at når vi er på ferie, så er alle tre perlevenner! Jeg kan ikke huske at jeg hadde det slik med min bror. Han kom faktisk ikke i konfirmasjonen min engang, pga russetur. Han flyttet hjemmefra som 15-åring, noe som nok har ført til ytterligere distanse mellom oss. Ikke forsøke å få et ok forhold til han? Bare sitte å se på at ungene våre ikke kommer til å få et søskenbarnforhold? Slik det er i dag, har de bedre kontakt med tremenningene sine på andre siden av landet!! Bør jeg rett og slett kutte kontakten med min egen bror? Selvfølgelig holde fred når vi må treffes, men ikke invitere dem hit? Blir bare lei meg når det aldri passer likevel... Problemet hos oss var at han er 9 år yngre enn meg, så da han var i værste trassalderen var jeg tenåring. Nå som jeg er 24 og han er 15 har vi derimot et veldig godt forhold! Vi finner er mye sammen på ferieturer, kino, konserter osv. Men jeg har to søstre som har 2 år mellom seg, hvor den ene har blitt favorisert av våre foreldre gjennom hele oppveksten. De har alltid kranglet og slåss, aldri vært venner som barn, den eldste syntes bare den yngste var i veien osv. Likevel har disse to verdens beste forhold i dag. De snakker om det meste, gjør masse ting sammen og har ingen konflikter lenger. Ser at flere av dere mener at dette kan skyldes oppveksten vår. Skal sies at moren vår fikk en kronisk sykdom da jeg var 11-12 år gammel. Hun døde da jeg var 23. Vi hadde nok ikke et typisk mor-datterforhold grunnet sykdommen. Når jeg prøver å ta opp problemet med faren vår, ser han det ikke. Han ser bare mine og min manns feil. Eldstegutten gjør jo alt rett alltid. Vanligvis er jeg en positiv og glad person, sammen med faren og broren min blir jeg bitter og sur. Jeg liker ikke meg selv når jeg er i barndomshjemmet mitt... Sånn ting er nå, har jeg mest lyst å kutte kontakten med dem, men vil ikke pga nevø og niese. Tror en skal ha en god dose flaks oppi det hele om en skal unngå søskensjalusi helt. Dersom eldstefødte er rundt 2-4 år når nestemann blir født er det da ikke det spor rart han blir sjalu. Det er jo et sjokk for den lille at han ikke er enste i verden lenger. Dette sammen med personlighet vil jo som oftest føre til mer eller mindre sjalusi. Det er vel mer normalt enn unormalt. Men klart, det bør jo ikke fortsette, i alle fall ikke til voksesn alder! Har vokst opp i et vennlig, rolig hjem med foreldre som aldri kranglet eller bråkte. Det er ddet samme med min gutt på 3 år, han er fortsatt ganske sjalu på sin lillesøster på ett år.